Det som foreslås i blogginnlegget/kronikken er iallfall en begynnelse. Problemet er at problemene i norsk skole stikker dypt – det må derfor en fullstendig omkalfatring til for å i det hele tatt ha noe håp om å gjenreise utdanningsinstitusjonene og lærerens autoritet.
Noen nødvendige grep:
-nivåinndeling av elevmassen etter evne. Pedagogisk opplæring deretter. Likhetsidealet er som kolera i samfunnskroppen generelt og i skolen spesielt – og resultatet er en undervisning tilpasset minste felles multiplum – og dette tjener kun middelmådighetseleven og papegøyestudenten. Alle andre blir tapere i varierende grad, både de dyktige, de tilpasningsudyktige og de som kan hende har sin kompetanse på praktiske områder mer enn de teoretiske.
-gjenreise yrkesskolene som yrkesskoler og tilintetgjør ideen om at det er samfunnsgode at flest mulig tar høyere utdanning. Høyere utdanning bør være for et fåtall. Ikke noe vondt sagt om litteraturvitere, sosionomer, filmteoretikere og sosialantropologer – men vi kjenner til den treffende vitsen: hva sier du til en nyutdannet sosialantropolog? –En bic mac og en cola, takk.
-en total demontering av den dvaske, sosialradikale 68-generasjonens virkelighetsfjerne og utopiske nivelleringspedagogikk.
Mot denne visjonen av en gjenreising av utdanningen står imidlertid de som har investert sine livsverk, sine identiter, sine karrierer og sine følelser i opprettholdelsen av utopiske svermerier. Og hvis vi fortsetter å følge i hælene på disse forståsegpåervandalene vil vi skape et samfunn som ikke er levedyktig – da venter ættestupet – vel fortjent!
Biblioteker og labyrinter har et innlegg/kronikk om norsk skole. de Bruits kommentar herunder ->
Det som foreslås i blogginnlegget/kronikken er iallfall en begynnelse. Problemet er at problemene i norsk skole stikker dypt – det må derfor en fullstendig omkalfatring til for å i det hele tatt ha noe håp om å gjenreise utdanningsinstitusjonene og lærerens autoritet.
Noen nødvendige grep:
-nivåinndeling av elevmassen etter evne. Pedagogisk opplæring deretter. Likhetsidealet er som kolera i samfunnskroppen generelt og i skolen spesielt – og resultatet er en undervisning tilpasset minste felles multiplum – og dette tjener kun middelmådighetseleven og papegøyestudenten. Alle andre blir tapere i varierende grad, både de dyktige, de tilpasningsudyktige og de som kan hende har sin kompetanse på praktiske områder mer enn de teoretiske.
-gjenreise yrkesskolene som yrkesskoler og tilintetgjør ideen om at det er samfunnsgode at flest mulig tar høyere utdanning. Høyere utdanning bør være for et fåtall. Ikke noe vondt sagt om litteraturvitere, sosionomer, filmteoretikere og sosialantropologer – men vi kjenner til den treffende vitsen: hva sier du til en nyutdannet sosialantropolog? –En bic mac og en cola, takk.
-en total demontering av den dvaske, sosialradikale 68-generasjonens virkelighetsfjerne og utopiske nivelleringspedagogikk.
Mot denne visjonen av en gjenreising av utdanningen står imidlertid de som har investert sine livsverk, sine identiter, sine karrierer og sine følelser i opprettholdelsen av utopiske svermerier. Og hvis vi fortsetter å følge i hælene på disse forståsegpåervandalene vil vi skape et samfunn som ikke er levedyktig – da venter ættestupet – vel fortjent!